Anker, bloggens tema

Den dagen vi fikk beskjed fra legen på Rikshospitalet, at Oliver hadde fått diabetes, sa han også at det kunne være forbigående. Det kunne ta en uke, 2 uker, 3 mnd eller et år. De sa at dette kunne de ikke gi noe konkret svar på fordi de måtte få svar på genprøvene som ble tatt. Disse undersøkelsene og prøvene har vi enda ikke fått et svar på, så vi vet fortsatt ikke om det er forbigående. Derfor har jeg helt fra starten av, alltid hatt et lite håp om at en dag vil han vokse det av seg, at plutselig en dag må vi ta av pumpen fordi han ikke trenger ekstra insulin lenger. 

Han har jo en helt fin bukspyttkjertel, og legene sier at de tror han produserer litt selv, men ikke nok. 

Anker et er symbol for håp, ihvertfall for mange, inkludert meg selv. Derfor har jeg valgt å ha et tema på bloggen der anker blir en stor del av designet. 

Jeg har også hatt i tankene om å ta en tatovering der anker skal være hoveddelen, nettopp fordi jeg har levd sålenge i håpet. Men det koster en del penger, så vi får se hva det blir til. 

Han trenger ikke like mye insulin nå som han gjorde før, hvis vi går ut ifra vektkurven hans, så det lille håpet jeg har, kommer jeg til å ha helt til det har gått et år, kanskje lenger også. Plutselig skjer det et mirakel, man vet jo aldri. 

Jeg krysser ihvertfall alle fingrer og tær og ber om at dette kan bli historie, en historie vi kan fortelle Oliver når han blir gammel nok til å forstå. At dette blir noe han ikke kommer til å huske i det hele tatt. 

Det er alltids lov å håpe..