Falske forhåpninger...

Det hender seg at jeg ikke trenger å gi ekstra insulin til hvert måltid lenger, fordi at blodsukkeret er på nippet til å bli litt lavt, og det vises på pumpen at det er på vei nedover. Da gir jeg han mat og venter med å gi ekstra insulin(bolus heter det på pumpen) til måltidet, før jeg ser at blodsukkeret er på vei oppover igjen, for å ikke forårsake insulinsjokk. For man vet jo aldri, plutselig har han vokst det fra seg og produserer nok insulin selv. 

Idag trengte jeg ikke å gi insulin etter jeg ammet han til lunsj. Vi dro på trening og blodsukkeret steg bare litt og holdt seg veldig jevnt og fint helt til vi kom hjem. Da ble det nesten litt for lavt og han ble veldig sulten. Han fikk mat og jeg ga heller ikke insulin med det første da heller. Etter en liten stund var det på vei opp i ganske stor fart, så da måtte jeg bare gi bolus, som det heter. 
Dette gjør at jeg får så falske forhåpninger, for det første jeg tenker da er at han har begynt å produsere mer selv, og at han kanskje er på vei til å vokse det fra seg, men så var det ikke sånn allikevel og vi må fortsette å gi han insulin. 

 

Det er andre gangen at jeg ikke har trengt å gi han bolus til maten, men det går så opp og ned. Noen ganger trenger han ikke full mengde med insulin som han skal ha når han ammer heller. Jeg må bare se det an for hver gang. 
Skulle egentlig ønske at legene ikke fortalte at han kunne vokse det av seg, sånn at jeg slapp å tenke på det hele tiden, men det er jo deres plikt å fortelle oss alt, sånn er det bare. Og det må jeg bare leve med. 
Idag er ihvertfall formen hans fin, og han er/har vært seg selv i hele dag. Nå er han god og mett og har funnet senga. Satse på en god natts søvn for en gangs skyld.