Når han ble født hadde det kommet avføring i fostervannet som gjorde at de måtte ta temperaturen hans, og sjekke pusten hans flere ganger i døgnet for å se etter tegn til infeksjon pga avføringen. Det var vel egt dette som reddet han.
Uten av vi kunne vite noe om dette som var nybakte foreldre og ikke helt visste hvordan ting skulle være, hadde han etterhvert faktisk alle symptomene på høyt blodsukker, men det var ingen av jordmødrene og sykepleierne som kom innom å sjekket han, som sa noe om dette. Det de sa var at de synes han pustet litt tungt, men at det sikkert var fordi at han akkurat hadde spist. Det var vel ei jordmor som spurte om han hadde ofte fulle bleier, og vi svarte ja, han har egentlig det. Men hun sa ikke noe mer om det, og som sagt så kunne ikke vi vite om det var noe galt i det.
Natt til dag nr 2 etter fødsel måtte jeg ha han ved siden av meg i sengen gjennom hele natten, fordi han ville ha mat veldig ofte.
Når morgenen kom, skulle han til sjekk hos en lege for å sjekke at alt var som det skulle. Jordmoren som kom inn for å sjekke pusten og sånn da, skulle vi nesten gitt blomster til og et takkekort, for det var faktisk hun som reddet livet hans. Hun synes det var rart at han pustet så tungt, og aldri klarte å roe seg ned selv når han sov. Vi visste jo ikke at dette var uvanlig, fordi vi tenkte at nyfødte babyer pustet litt ujevnt i starten.
Vi gikk til legesjekk, legen undersøkte han, og sa at alt var som det skulle, selv om han ikke klarte å få han til å slutte å gråte.
Vi gikk tilbake på rommet og den samme jordmoren kom innom veldig ofte for å sjekke om det hadde blitt noe forandringer eller om han hadde roet seg ned, noe han absolutt ikke hadde. Vi klarte ikke å få han til å roe seg og han ville til slutt ikke spise. Jordmor fikk til slutt bestilt en blodprøve for å sjekke om det var noe galt.
Etter litt tid fikk vi beskjed om at han måtte rett inn på intensiven, fordi han hadde veldig høyt blodsukker.
Vi ble selvfølgelig veldig bekymret og fikk ikke gjort noe annet enn å vente. Vente og vente..
Det ble tatt mange prøver og gjort undersøkelser hele tiden. Jeg la meg til slutt ned for å prøve å sove litt, noe som ikke akkurat var så lett med tanke på situasjonen vi var i.
Jeg halvsov da ei jordmor og en lege kom inn, og fortalte at tilstanden hans var såpass ille, at han måtte bli sendt til Rikshospitalet så fort som mulig.
Etter ca to timer ble han fraktet dit med ambulansen. Når vi kom etter og fant fram til intensiven på Rikshospitalet, var det ikke gode nyheter å komme med. Beskjeden vi fikk var; han hadde fått syreforgiftning pga det høye blodsukkeret(det var målt til 43 på det høyeste!!) og var med det dødssyk. (Som jeg fortalte i et tidligere innlegg, så skal blodsukkeret normalt ligge mellom 4,5 og 7). Hadde vi blitt sendt hjem denne dagen, som egentlig var planen, hadde han havnet i koma, og vi hadde kanskje ikke hatt han den dag idag.
Det hadde blitt seint på kvelden, og det var tid for å prøve å sove. Vi fikk jo ikke akkurat gjort så mye annet enn å vente. Den natten var nok den verste jeg har opplevd i hele mitt liv. Tanken på å miste sin nyfødte sønn, som jeg hadde knyttet et bånd til gjennom hele graviditeten og ikke minst gjennom de to siste dagene. Å skulle miste denne nydelige lille gutten. Jeg ble helt fra meg, braste i gråt flere ganger.
Jeg var så sliten at jeg til slutt sovnet, og brått var morgenen der. Jeg husker jeg gruet meg til å gå opp til avdelingen, redd for å få dårlige nyheter. Jeg ante ikke hva jeg hadde i vente. Jeg kom til slutt fram, så det lille nurket ligge rolig i den lille sykesengen, med fult av ledninger på hele kroppen.
Nyhetene var heldigvis mest gode, men noe dårlige også. De hadde gitt han antibiotika for syreforgiftningen og insulin for det høye blodsukkeret. Behandlingen hadde hjulpet veldig, og han var på bedringens vei. Men. Legen fortalte at sykepleierne hadde gitt han feil dose med insulin. De skulle gi han små doser sånn at blodsukkeret skulle gå gradvis ned, men de hadde gitt han 5 ganger så mye det han skulle ha, så hadde det ikke vært for at blodsukkeret hadde vært så høyt som det var, så kunne de gjort han bevisstløs om ikke verre. Han kunne ha fått insulinsjokk, men blodsukkeret stoppet heldigvis på 5.
Vi fikk etterhvert vite at det var diabetes, og at de kunne mer om dette på Ullevål sykehus, så vi ble videre sendt dit etter ca en uke på Rikshospitalet.
På Ullevål fikk vi opplæring i hvordan å bruke insulinpumpa, og etterhvert glukosemåleren. Hvordan vi skulle sette inn nåler og fylle på insulin.
Det tok sin tid og han trengte mer insulin jo mer han vokste. Vi fikk en del erfaringer med både høyt og lavt blodsukker, opplæring i alt det praktiske, og litt lærdom i hva diabetes er. Etter at alle prøver og undersøkelser var tatt fikk vi etterhvert dra hjem, i midten av oktober.
Dette ble et langt innlegg, men dette er historien om den tøffe starten vi hadde, og hvordan jeg opplevde det.
Kjenner jeg nesten blir på gråten når jeg blar igjennom disse bildene fra sykehuset. Heldigvis gikk alt bra, og vi har en normal og "frisk" baby den dag idag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar