Noen ganger bare helt dritt lei..

Jeg advarer om at dette innlegget blir fult av klaging, men jeg begynner å bli en smule drittlei av å ikke få nok søvn om natten, og trenger å synes litt synd på meg selv, og kanskje få litt sympati og empati? Og jeg trenger å få senket skuldrene litt og bare få ting ut. Er vel egentlig det en blogg er til for, for å kunne legge ut om alle følelser som plager en, så kan de som vil, lese om det, i stedet for å legge ut en lang status på instagram eller facebook, der de fleste bare irriterer seg over det og sier; skaff deg en blogg. Så jah.. 

Det er ikke bare fryd og gammen i mitt liv med en diabetesbaby som ikke kan fortelle hva han føler eller hvordan ting er. Det eneste han kan gjøre er å klage. 
Så idag er en sånn klagedag. Jeg har fått null søvn inatt, og det er ikke fordi at Oliver har holdt meg våken, men blodsukkeret hans. Jeg kjenner jeg får en sånn dårlig samvittighet når det kommer til å skulle passe på blodsukkeret hans til en hver tid, for det er ikke alltid at det er så lett. Som f. eks om natten, da de fleste prøver å sove. Oliver hadde et veldig fint blodsukker når jeg la meg. Men så våknet jeg av at han klaget litt, og da var blodsukkeret plutselig på vei oppover. Jeg ga insulin og normalt skal dette hjelpe. Men uansett når sånt skjer, klarer jeg ikke å få sovet ordentlig, for jeg føler at jeg må stå opp igjen om 20 minutter bare for å sjekke at blodsukkeret faktisk har gått nedover igjen. 
Så det var det jeg gjorde, og det viste seg at denne natten ikke var min natt. Blodsukkeret hadde bare blitt enda høyere, og i det jeg trykket på pumpa, pep den for å si ifra at det begynte å bli litt for høyt. Jeg hadde tydeligvis gitt litt for lite insulin, så jeg ga enda mer, satte på midlertidig basal(basal er insulinet han får i bunn gjennom hele døgnet). Og la meg ned igjen og krysset fingrene.

Jeg halvsov, klarte fremdeles ikke å sove ordentlig, fordi jeg alltid sliter litt med tanken på hva som kan skje seinere i livet til Oliver. Om det kan ha noe å si at han til tider har et blodsukker som går opp og ned. At det kan gjøre at han får en krevende framtid med senkomplikasjoner som hjerte- og karsykdom, redusert syn, nedsatt nyrefunksjon for å nevne noe.. Å tenke på at det til en stor grad er min skyld hvis dette skulle skje, fordi jeg ikke var flink nok til å følge med. Det eneste som får meg gjennom natten da, som får meg til å kunne sove er å tenke på de som har det mye verre enn meg. For jeg vet at det er mennesker der ute som har det mye verre enn meg. Vi møtte for eksempel på en hyggelig mann på venterommet på Rikshospitalet, som fortalte om sin datter. Hun måtte operere hjertet fordi at det ikke fungerte som det skulle. Og ikke nok med det, men hun måtte bytte ut hjertet sitt ettersom hun vokste og ble større. Altså, denne familien måtte gjennom flere hjerteoperasjoner opp gjennom årene. Og det er jo en veldig risikabel operasjon i seg selv, og så må de samtidig leve med dette. 
Jeg husker han sa, at siden fødselen som var for 3 mnd siden, hadde ikke moren sovet en eneste natt. Det sier litt om tilstanden, om hvor alvorlig det er. 
Så dette fikk meg til å tenke at det kunne vært mye verre, og hjernen min fikk til slutt slappet av litt. 

Idag er det fredag og med det skal jeg unne meg litt cookie brownie muffins(sånn rød firkantet boks man kjøper på butikken), som har blitt min cravings hver gang helga kommer. De er bare helt magisk. Men først må jeg ut å kjøpe det, og få meg litt frisk luft på en trilletur, det har både jeg og Oliver godt av, og så blir det bare å slappe av resten av dagen. Jeg føler ikke akkurat for å gjøre stort annet idag. 

God helg!